Begrepet stagflasjon ble første gang brukt i England i 1965 for å beskrive den økonomiske situasjonen den gangen. Under resesjonen etter oljekrisen på 1970-tallet kom det på nytt i søkelyset og ble et langt hyppigere brukt ord. Stagflasjon er et økonomisk begrep som er satt sammen av ordene "stagnasjon" og "inflasjon". Mens stagnasjon viser til en resesjon eller innstramming i økonomien, beskriver inflasjon situasjonen der pengene faller i verdi og prisene stiger. Når stagnasjon i markedene og verdifallet i en valuta inntreffer samtidig, oppstår stagflasjon.
I perioder med stagflasjon, som i økonomisk teori regnes som en paradoksal tilstand, øker også arbeidsledigheten. Grunnen til at stagflasjon oppfattes som paradoksal, er at det ifølge økonomiske teorier finnes et omvendt forhold mellom arbeidsledighet og inflasjonsrate. Når inflasjonen stiger, forventes arbeidsledigheten å falle, og når inflasjonen faller, forventes den å stige. Ved stagflasjon uteblir imidlertid dette omvendte forholdet, og det tegner seg et bilde der inflasjon og arbeidsledighet beveger seg direkte proporsjonalt. Inflasjonen og arbeidsledigheten stiger samtidig.
Hva er årsakene til stagflasjon?
Selv om det ikke er enkelt å peke entydig på årsakene, kan stagflasjon oppstå av svært ulike grunner. Enkelte økonomer mener at et av de første eksemplene på stagflasjon var oljekrisen på 1970-tallet. Ifølge denne tolkningen økte de oljeeksporterende landene oljeprisene etter krisen, og det førte til stagflasjon. Blant disse synspunktene finner vi også at nettopp denne prisøkningen på olje utløste en global resesjon. Resesjon viser til en situasjon der den økonomiske veksten er negativ.
Stigende oljepriser ventes å øke produksjonskostnadene for oljerelaterte produkter. Man antar at høyere produksjonskostnader fører til en innstramming i tilbudet, selv om etterspørselen ikke faller. Dermed kan man også se en økning i inflasjonen. Ettersom høyere produksjonskostnader reduserer produksjonen, kan denne nedgangen regnes som enda en faktor som får arbeidsledigheten til å stige. Økt arbeidsledighet kan i sin tur være en av faktorene som bremser den økonomiske veksten.
Hvordan påvirker stagflasjon forbrukere og produsenter?
Når stagflasjon driver produksjonskostnadene opp, kan de økte kostnadene tvinge produsentene til å kutte. Resultatet kan bli en tilstand av stagnasjon i arbeidsmarkedet. De økte kostnadene som får arbeidsledigheten til å stige, slår dessuten ut i prisen på sluttproduktet som når forbrukeren, slik at forbrukeren møter høyere priser. Under stagflasjon kan forbrukere som mister kjøpekraft på grunn av økende arbeidsledighet og stigende priser, stå overfor inflasjon, og inflasjonen kan tilta raskere enn ventet.
Stagflasjon og Bitcoins begrensede tilbud
Hvordan en mulig stagflasjon kan påvirke kryptoverdenen er et annet tema som er verdt å diskutere. Særlig når det gjelder Bitcoin, kan det være nyttig å minne om noen av Bitcoins grunnleggende egenskaper.
Bitcoin er et verdilager som er kjent for lav inflasjon. Antallet bitcoin som sirkulerer og noensinne kan sirkulere i markedene, er begrenset til 21 millioner. Det begrensede tilbudet og den strenge kontrollen med tilbudet er blant egenskapene som beskytter Bitcoin mot høy inflasjon.
Genesis-blokken er den første blokken som ble opprettet på blokkjeden, og der ble det generert 50 bitcoin som blokkbelønning. Bitcoins blokkbelønning betegner de nye bitcoinene som kryptoutvinnere mottar for hver blokk de behandler korrekt på blokkjedenettverket. At produksjonen av nye bitcoin, som skjer hvert 10. minutt, halveres med bestemte mellomrom, kalles halvering av blokkbelønningen. Halveringen gjentas hver 210 000 blokk og skjer dermed omtrent hvert fjerde år. Den opprinnelige blokkbelønningen falt til 25 BTC 28. november 2012, til 12,5 BTC 9. juli 2016 og til 6,25 BTC med halveringen 11. mai 2020.
Halveringen av blokkbelønningen ble utformet av Satoshi Nakamoto for å motvirke inflasjon ved å redusere mengden bitcoin som produseres. Takket være den desentraliserte naturen til Bitcoin-nettverket skjer halveringen uavhengig av enkeltpersoner og organisasjoner – uten forhandlinger, uten en statsledelse og uten en beslutning fra en sentral myndighet.